Noen dager soloseilas i påvente av nytt mannskap. Og endelig godt
ankerfeste i kveld etter noen bomforsøk på grunn av lumske fallvinder fra en isbre.
Stedet er øde, heter Hesteyri og ligger lengst nord der Island deler seg som en
hånd i mange småfjorder med samlenavnet Jøkulfjordir - oppkalt etter breen. En
foss rett akter ga trolig kraft til en forlatt norsk hvalstasjon der
inne. Bare en høy pipe og noe som ser ut som spekkovner og masse jernskrap
står igjen.Her forsynte vi oss godt på 1800-tallet til det var tomt. Også
dro vi. På samme vis som på sydlige breddegrader. Ikke hval å se. Her
ombord derimot serveres det i kveld en svinekotelett som er gått ut
på dato - på en seng av mais. I bakgrunnen surrer "So What
?". Godt spørsmål Miles, So what ? Stillhet er det i hvert fall nok av
her. Nesten øredøvende. Og store landskap. Litt vel store vil jeg si.
Men jeg hufser det vekk. Det hjelper med tøfler og fyr i ovnen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar