Vinden er snill, vi har gått over til sakteseiling og
sklir nordover langs kysten og lar fart være fart. Bra å gå sakte for her er
farvannet urent, kartene dårlige og GPS`en upålitelig. Hustadvika og Rakkebåene
blir rene motorveiene mot dette. Et par
ganger har ekkoloddet plutselig varlset om 1,8 meter der det står 20 i kartet.
Vi stikker 2,0.
Sakteseiling betyr mer
tid til utforskning av små forlatte bygder underveis mot Manitsoq som later til
å bli seilasens vendepunkt.
Igår fant vi en flott naturhavn med 5 meters dyp,
flotte fjell med vinterfrakken på, en liten foss og et forlatt fiskevær. Vi
brukte et par timer på vandring inn og ut av husene, diktet oss inn i levd liv
- en kjøkkenbenk, en dør som slår, en seng - og forsøkte å finne svaret på hva
alt det flotte jernskrammelet rundt omkring en gang var brukt til. Her luktet
det fordums overskudd og storsatsing. Men her som ellers; grunnlaget ble borte
enten det var fisken som forsvant eller moderniteten som lokket. Naturen var i
hvert fall i full gang med å slette alle spor. Det er rart, men forfallets
estetikk blir man aldri lei. Her er det mye av den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar